Innledning

Gjennom hele sin historie har islam øvd en gjennomgripende innflytelse i store deler av verden. Dette gjelder ikke bare på det rent religiøse plan, men også innenfor samfunnsliv, politikk og dagligliv.

Den arabiske halvøy stod sentralt i det storpolitiske spill på 500-tallet, og lå klemt mellom to stormakter: det bysantinske og det persiske riket. En av de viktigste handelsrutene mellom Asia og den vestlige verden gikk gjennom Mekka – dalen. Denne tiden var preget av stort forfall. De arabiske stammene hadde mange avguder (polyteisme). I Kaaba - helligdommen ble det ofret til guder fra den gamle arabiske religion – deriblant Allah og hans tre døtre. De årlige pilegrimsferdene med sine riter var en god inntektskilde for byens rike handelsstand. Grunnen til at det ble ofret til disse, var bl.a. de trodde at de gamle avgudene i Kaabaen ville ødelegge høsten eller forårsake tørke og sykdommer, hvis de ikke ofret til dem.

 

Muhammads fødsel og oppvekst

De historiske kildene omkring Mohammads barndom er sparsomme. Muhammad ble i følge muslimsk tradisjon født inn i Mekka i ”elefantens år”, da abyssinske styrker , som også hadde en elefant , angrep Mekka. Fødselsåret settes vanligvis til 569 eller 570, selv om koblingen til ”elefantens år” er omdiskutert. Muhammad ble født inn i en fattig gren av den mektige Qurayshstammen. Denne byen behersket byen Mekka og dermed også den karavanefarten som hadde sitt knutepunkt der. Her ble varer fraktet mellom Det indiske hav og Syria og Mesopotamia.

 Han ble tidlig foreldreløs, og det sies at han aldri fikk møte sin far Abdullah, siden han døde allerede før han ble født. Hans mor Amina døde da Muhammad var seks år gammel. Muhammad ble av den grunn noen år oppfostret av sin bestefar Abd al - Muttalib, som var en troende og vis stammeleder. Han døde da Muhammad var åtte år.  Etter dette tok onkelen Abu Talib som  var en rik kjøpmann., over ansvaret for Muhammad. Sammen med Abu Talib skal Muhammad som ung ha foretatt en reise til Syria. Den unge Muhammad arbeidet som hyrde, og han ble kjent for sin enestående ærlighet og klokskap. Senere fikk han bli med sin onkel på hans handelsreiser, og på en av disse reisene kom han i kontakt med den rike kjøpmannsenken Khadidja. Khadidja var da om lag 40 år, mens Muhammad var 15 år yngre. Khadidja ble både sjarmert og imponert over Muhammad, og det tok ikke lang tid før hun fridde. Ekteskapet mellom Khadidja og Muhammad ble meget lykkelig, og de fikk 6 –7  barn sammen. Det sies at sønnene døde som små, mens døtrene fikk vokse opp. Muhammad klarte å gjøre avtaler om ekteskap med innflytelsesrike familier i Mekka for flere av døtrene. En av de het Fatima. Det viser  at Muhammad hadde oppnådd en sentral posisjon i byen, ikke minst gjennom ekteskapet sitt. Muhammad tok seg ingen andre koner mens Khadidja levde, og deres ekteskap varte i helt til hun døde etter ca 25 år.

Kallet

På sine mange handelsreiser traff Muhammad trolig både jøder og kristne. En måned hvert år trakk han seg tilbake til fjellet Hira til meditasjon og religiøs fordypning. Her ble han forberedt til sin senere tjeneste. En av de tidlige biografene om Muhammads liv, Ibn Ishaq, forteller at høyden nord for Mekka hadde Muhammad som gutt møtt eremitten Zaid ibn Amr ibn Nufayl. Zaid hadde tatt avstand fra polyteismen og holdt seg også borte fra jødedom, kristendom og alle sekter, unntatt Abrahams religion. Ettersom han bekjente Allahs enhet, takket han nei til å spise offerkjøtt og forkastet mange av de rådende skikkene.

Muhammad skal ha besøkt Zaid og har, om historien er holdbar, hos ham møtt en rekke holdninger som senere ble sentrale i Muhammads forkynnelse. Zaid har representert grunntrekk av den religion som Muhammad kalte mekkanerne tilbake til. Det finnes flere beskrivelser av Muhammads kallsopplevelse og om hvilke vers i i koranen som var de første han mottok.

En dag viste en engel seg for ham. Det var Gabriel (arabisk:Djibril) Guds sendebud, som talte til ham på Guds vegne. Disse åpenbaringene fortsatte så lenge Muhammad levde. Senere ble de samlet i Koranen – Muslimenes hellige bok. Gjennom disse åpenbaringene fikk Muhammad befaling om å forkynne budskapet som senere skulle sammenfattes i islams trosbekjennelse: ”Det er ingen Gud uten Gud(Allah) og Muhammad er hans profet.”

Muhammad var ikke den første profeten. Allah hadde i tidenes løp hatt mange mennesker til å være hans sendebud. Den siste profet før Muhammed var den salige Jesus av Nasaret.

Muhammad ser seg selv som et redskap, hans oppgave er å bringe videre noe som en annen har talt til ham. Han bringer videre en advarsel mot å forsøke å påvirke åpenbaringen. ”La ikke tungen løpe for å skynde på den .Vår oppgave er dens sammensetning, og dens fremføring. Så nå Vi resiterer den, så følg med i dens resitasjon. Derpå er det Vår oppgave å utlegge den…”

 

Muhammad blir profet

I sin tidlige forkynnelse stod Muhammad fram i Mekka som en religiøs refser og reformator. Han er først og fremst en domsforkynner, og roper til folket for de skal ta seg i akt for den dommens dag som er nær. Muhammad refser den sosiale uretten og forkynner: ” Du har vel sett ham som fornekter Dommen? Det er ham som støter bort den foreldreløse, og ikke oppfordrer til å gi den fattige mat.”

Da Muhammad begynte å forkynne om det som skjedde, og forklare budskapets innhold, var det ikke mange som trodde på ham. Han hadde hatt nesten 40 år uten noen spesielle religiøse opplevelser før. Mange kjente ham som en god og vennlig mann – en som hadde suksess som handelsreisende. Folk hadde vanskeligheter med å oppfatte ham som en religiøs profet.

Muhammad fortalte dem om sitt første syn. Det skjedde en natt, som kalles Laylat al – Qadr som betyr Maktens natt eller Skjebnens natt. Muhammad var alene på Hira – berget  da han hørte en stemme kalle på ham og ba ham om å forkynne. Han så noen bokstaver av ild komme til synet, men han kunne ikke lese dem. I Koranen beskrives han flere ganger som en mann som verken kan lese eller skrive.

(For eksempel sure 7, 158)

Stemmen befalte ham å fremsi tre ganger, og så følte han noe gripe ham om kroppen og halsen, og han trodde han skulle dø. Stemmen sa også: ” Oh Muhammad, du er Allahs sendebud, og jeg er Gabriel.” Muhammad så nå engelen Gabriel stå i et sterkt lys som fylte himmelen, og plutselig forsto han meningen med ordene og begynte å fremsi dem:

I Guds, den Barmhjertiges, den Nåderikes navn

Forkynn i din Herres navn! Han som skaper, skaper mennesket av en liten seig klump. Forkynn! Se, Herren er den store Velgjører, som ved (å la føre i) pennen har undervist , undervist mennesket om ting de ikke kjente.

(Sure 96,1-6)

I de neste 23 år viet Muhammad sitt liv til å forkynne om sine åpenbaringer. Den religion som Muhammad hadde fått åpenbart skulle verken oppkalles etter Allah eller Muhammed, men kalles islam , og dens tilhengerer skulle kalles muslimer.  

Muhammad møter motstand

I begynnelsen var det bare en liten gruppe som trodde på profeten Muhammads forkynnelse, deriblant hustruen Khadidja, vennen Abu Bakr og fetteren Ali. Innbyggerne i Mekka Opplevde Muhammads budskap som et angrep på deres gamle tro. De var dessuten redde for å miste de store inntektene fra pilegrimsreisene til Kaaba – helligdommen.

De mennesker som hørte mest interessert til Muhammed, var folk som ble undertrykt, eller som hadde hatt ulykkelige liv – for eksempel slaver og kvinner. Muhammed fikk også med seg en del unge mennesker, og skapte vrede hos de eldre. De anklaget ham for å splitte familier og lede de unge på avveie.

Muhammed svarte at han ønsket å bringe de nærmere Allah- og det kunne inni mellom skape uro og splittelse. De som trodde måtte velge Allah og Koranen frem for noe annet – selv deres familier og gamle skikker. De måtte under alle omstendigheter følge Koranen. Det ble kaldt underkastelse/hengivelse eller islam, og de som underkastet/henga seg ble kalt muslimer.

 

Muhammad blir forfulgt

Muhammad fikk hadde allikevel en del tilhengere. Men da motstanden økte, måtte flere av dem forlate Mekka. Større grupper dro til to steder, over Rødehavet til det kristne Abyssinia og nordover til Mekkas naboby Yatrib, som senere ble kalt Medina, profetens by. Muhammed selv kunne fortsatt bli og forkynne i Mekka siden hans onkel og fosterfar Abu Talib beskyttet ham. Selv tok onkelen aldri mot islam, men han brukte sin posisjon til å beskytte Muhammad mot de som ville bruke makt mot ham.

Rundt år 619 mistet Muhammad med korte mellomrom både sin onkel, fosterfar og beskytter Abu Talib og sin trofaste støtte og hustru Khadidja. Abu Talib ble etterfulgt som sjef for Hashim av sin bror Abu Lahab. Abu Lahab lovte først å beskytte Muhammad, men trakk løftet tilbake da Muhammad skal ha sagt at deres felles forfar Abd al – Muttalib var i helvete. Dermed måtte Muhammad se seg om etter en annen base for sin virksomhet. Han gjorde forsøk på å få fotfeste i at – Taif, men mislyktes med det. Deretter kan han ha hatt kontakt med nomadegrupper, uten at disse tok i mot invitten hans. Først da han vendte seg til Medina, fant han en løsning på problemene som var oppstått i Mekka

I Medina var det flere som tok i mot islam fra 620 og utover. I 622 kom over sytti mennesker fra Medina til Mekka og lovet Muhammad lydighet og lojalitet, også i krig om det skulle bli nødvendig. Fra da av oppfordret Muhammad sine tilhengere til å til Medina. Der hadde han muligheten til å bygge videre på en langt mer solid  grunn enn den han kunne håpe på å finne i Mekka.

Ryktene om Muhammads forhandlinger med en stor gruppe fra Medina økte spenningen i Mekka, og stadig flere av muslimene forlot byen. Til slutt flyktet Muhammad selv sammen med sin nærmeste medarbeider og støtte Abu Bekr. Etter å ha ligget et par dager i dekning utenfor Mekka, kom de seg til slutt velberget fram til Medina. Dette skjedde i september 622. Muhammads flukt(hijra) fra Mekka til Medina ble noen år senere tatt som utgangspunkt for islams nye tidsregning. Årsaken til det var nok at det var nå organiseringen til av islam som de troendes fellesskap kunne ta til.

 

Muhammad i Medina

I Medina fikk Muhammad en mottagelse som sto i skarp kontrast til hjembyens forfølgelser. Her grunnla han et samfunn som for all fremtid har blitt stående som et forbilde for verdens muslimer. Byens befolkning gikk villig over til islam. Unntaket i så måte var ironisk nok de som Muhammad hadde ventet klarest støtte fra, nemlig byens tre jødiske stammer. På grunn av sin motstand ble disse jødene til slutt enten utvist, drept eller solgt som slaver.

Muhammad kom til Medina i en beleilig politisk situasjon. Mens Quraysh dominerte Mekka, var maktkonstellasjonene i  Medina langt mer kompliserte. Der var det en lang rekke stammer og klaner som lå i konflikt med hverandre. Alliansene skiftet stadig.  Muhammad kom i utgangspunktet inn som en som en nøytral person i forhold til konfliktene i Medina. Samtidig hadde han vist at han hadde betydelige egenskaper i en konfliktfylt situasjon.

Muhammad brakte også med seg ideen om et fellesskap som var bygd på religiøs tilhørighet i stedet for slektskap. Dette skulle på lengre sikt bli grunnlaget for å forene det splittede samfunnet i Medina til en slagkraftig og lojal enhet under Muhammads ledelse. I første omgang ble alle disse ulike menneskegruppene forent til et slags nytt folk (umma) som sto under Muhammads ledelse.

I Medina hadde profeten et stort hushold med flere koner. De vises fortsatt stor ære og kalles i henhold til Koranen ”alle troende mødre”. Hans yndlingshustru het Aisha, og var datter av Abu Bakr. Aisha var bare 9 år ved ekteskapsinngåelse.

De siste åpenbaringene profeten fikk kom til ham mens han var i Medina. Noen ganger i form av at Allah talte gjennom engelen Gabriel. Muhammad beskrev engelen som en uhyre stor skikkelse – eller bare som et par store øyne, som syntes å betrakte ham fra alle sider.  Andre åpenbaringer kom uten varsel til Muhammad når han var ute og underviste folk. Av og til kom det som et direkte svar på et bestemt spørsmål eller et problem, som Muhammad hadde tumlet med. Atter andre ganger falt han i en transelignende tilstand. Han kunne tape bevissthet, eller bli meget varm og gjennombløt av svette. Noen ganger var stemmen helt utydelig, mens andre ganger var stemmen så klar at han kunne forstå hvert eneste ord. Hver gang Muhammad hadde mottat en åpenbaring gjentok han budskapet for noen vitner, som lærte det utenat.

 

Slagene mot Mekka

Konflikten med Mekka ble snart til en militær konflikt. Muslimene satset på å plyndre handelskaravanen mellom Syria og Mekka. Dette skaffet dem et utkomme og det rammet handelsfolkene i Mekka. Halvannet år etter ankomsten til Medina fikk Muhammad vite om en stor karavan med rundt ett tusen kameler som var på vei til Mekka fra Gaza. Han dro ut med vel tre hundre menn for å plyndre karavanen som bare var vokt av rundt sytti menn. Handelsmennene luktet imidlertid lunten, la om ruten sin og sendte beskjed til Mekka om faren. Dermed dro ekspedisjonen på nær tusen menn fra Quraysh – stammen ut fra Mekka for å beskytte karavanen og sette Muhammad på plass. Denne taktikken lyktes, og dermed møttes de to hærene til slag ved Badr. Muhammad deltok ikke selv i slaget, men hadde på forhånd instruert hæren. Muslimene overrumplet mekkanerne ved å være en godt organisert hær med gode enheter, mens mekkanerne kjempet mer enkeltvis eller i mindre grupper. Det endte med et betydelig tap for mekkanerne, og Muhammads hadde vunnet sin viktigste seier.

Muhammad så på seieren som et bevis på at Allah støttet ham. Videre la han grunnen for en forsoning med Quraysh på lang sikt ved å behandle krigsfangene langt mildere enn det som var vanlig i den arabiske kulturen.

I første omgang var det hevn over tapet mekkanerne tenkte på. Litt over ett år etter tapet sendte mekkanerne inn en hær på tre tusen mann for å hevne tapet ved Badr.

Muslimene hadde forskanset seg ved berget Uhud nord for Medina for å møte hæren fra Mekka. Denne kampen endte med nederlag for den muslimske hæren, og  nederlaget ble tolket som et resultat av deres eget overmot.

Etter slagene ved Badr og Uhud var det viktig strategiske mål for både mekkanerne og muslimene og skaffe seg sympati og støtte fra andre araberstammer i området rundt Medina. Mekkanerne forsøkte med å spre rykter om muslimenes svakheter, og lokket ulike grupper til krig mot Muhammad ved løfte om bestikkelser og krigsutbytte.

Muhammad svarte med en styrkedemonstrasjon som tok livet mekkanernes rykter, blant annet ved å komme til Badr med en hær på 1500 mann. Dette for å vise sin militære styrke, uten å komme til kamp denne gangen. I denne perioden utspant det seg mange små konflikter i dette området mellom mekkanerne og muslimene. Noen ganger slo disse angrepene ut i mekkanernes favør, men vel så ofte gikk dette i muslimenes favør.

Til slutt forsøkte mekkanerne å knuse Muhammad ved et direkte angrep ved Medina i 627. Til dette formålet hadde de reist en hær som skal ha vært på 10 000 mann, og for å få dette til hadde blant annet gått i allianse de forviste jødene fra Medina, som håpet å få igjen eiendommene sine.

Muhammad hadde bare 3000 mann til rådighet for å forsvare Medina, men han kompenserte dette med en hittil ukjent forsvarstaktikk. Han gravde en skyttergrav rundt byen og etablerte sitt forsvar i tilknytning til denne. Dette var noe som viste seg å fungere godt, for bare en gruppe med ryttere greide å forsere skyttergraven på ettenkelt punkt. Men da de ikke greide å skaffe seg fotfeste på den andre siden måtte de bare innse at slaget var tapt, og at de måtte trekke seg tilbake.

I løpet av disse fire årene med militære konflikter med Mekka, ble Muhammads posisjon styrket. Dette gjenspeiles blant annet i de stadig voksende styrkene han var i stand til å mobilisere, noe som igjen også forteller at stadig flere aksepterte Muhammads tro.

Medinas nye enhet var bygd på religiøs tilhørighet og skapte derfor langt større stabilitet i samfunnet enn de skjøre og skiftende politiske alliansene til da hadde gjort. De nye forholdene i Medina fant stadig fastere former. Dette gjenspeiles i den såkalte Medina – grunnloven. Dokumentet beskriver i utgangspunktet i tre parter: emigrantene fra Mekka, deres hjelpere i Medina og jødene i Medina. Noen av bestemmelsene i denne grunnloven er:

 

·        De troende utgjør et felleskap(umma) som skiller dem fra andre folk.

·        De troende gir hjelp til en troende som har vansker med å betale sin gjeld.

·        De troende deler byrdene med hverandre og tar hevn over den som gir sitt blod på Allahs vei eller over den som blir drept med urette.

·        Jødene anerkjennes som et felleskap side om side med muslimene og får rett til å beholde sin religion.

·        Jøder og muslimer bærer sine egne utgifter. Dersom en krig angår begge parter, deler de på utgiftene.

·        Ingen må gå i krig uten Muhammads tillatelse, unntatt den som søker hevn for sår han har fått.

·        Konflikter mellom grupper som er nevnt i dokumentet, skal bringes fram for Allah og Muhammad til doms.

·        Enhver forbindelse med Quraysh er forbudt.

 

Denne grunnloven viser hva Muhammad hadde oppnådd i Medina i løpet av seks – sju år. Han sto igjen som den ubestridte seierherre etter konfliktene med mekkanerne og grunnlaget for hans makt var blitt stadig fastere i Medina.

Muhammad hadde dermed nådd sitt første mål: Islam var ikke lengre bare en opprørsk sekt, men et samfunn av troende.

Likevel var fiendskapet i forholdet til Quraysh og dermed til Mekka et problem for ham. Islam hadde i løpet av årene i Medina blitt stadig sterkere fokusert på Mekka, og etter 622 kunne ikke muslimene lenger gjennomføre pilegrimsreisene sine til Kaaba - helligdommen i Mekka. Etter slaget i Badr i 624 forandret Muhammed bønneretningen fra Jerusalem til Mekka. Forholdet til Mekka måtte finne en løsning, og heldigvis for muslimene hadde mekkanerne enda større grunn til å bilegge striden.

 

Tilbake til Mekka

Etter at beleiringen av Medina endte som en total fiasko for mekkanerne, følte de seg totalt ydmyket, selv om ikke mange liv hadde gått tapt. Siden Muhammad hadde fått kontroll på områdene nord for Mekka hadde mekkanerne mistet handelsrutene til Syria.

Muhammad selv hadde nå lagt mer langtrekkende mål enn å beseire makthaverne i hjembyen. I første omgang prioriterte Muhammed å vinne kontroll over flest mulig av stammene i områdene rundt Medina og Mekka. I denne perioden inngikk han en rekke ekteskap som styrket hans strategiske posisjon i konflikten med mekkanerne. Disse hustruene vises fortsatt stor ære og kalles i henhold til Koranen ”alle troendes mødre”. Yndlingshustruen var Aisha – datter av Abu Bakr. Hun var bare ni år ved ekteskapsinngåelse, og kom senere til å spille en viktig rolle som formidler av tradisjoner om profetens liv.( De såkalte Hadither)

Ettersom Mekka fortsatt var viktig fordi det var valgt som geografisk sentrum for den nye religionen, kom det til en avgjørende konfrontasjon i 628. Muhammad ønsket å dra på pilegrimsreise til Mekka, og hadde tatt med seg en hær på femten hundre mann. Denne ekspedisjonen endte med den såkalte Hudaibiyya-avtalen. Denne avtalen gikk ut på at muslimene dette året skulle trekke seg tilbake, men året etter skulle de få komme tilbake i tre dager og få gjennomføre de riter de måtte ønske. Dette var en avtale som var etablert for ti år, men allerede to år senere(630) ble avtalen brutt. Da dette hendte nærmet Muhammad seg mekka med en hær på ti tusen mann. Fra leiren utenfor byen gav Muhammad et tilbud om amnesti til alle sine tidligere fiender om byen overga seg til ham og islam. Etter noen små trefninger der omtrent tretti mennesker gikk tapt, gav mekkanerne opp all motstand mot Muhammad for godt.

 

Muhammad dør

Selv om hjembyen nå var under Muhammads kontroll, fortsatte han å bo i Medina.

I månedene som fulgte, satset han på å utvide rekkevidden av islams herredømme på Den arabiske halvøya. Han rakk ellers å gjennomføre pilegrimsreisen(hajj) en gang til Mekka etter det ritualet som han foreskrev for sine tilhengere. Noen måneder senere fikk han en alvorlig feber som han døde av i 632. Han døde i huset til Aisha, og etter Muhammad ble Aishas far, hans mangeårige venn og medarbeider Abu Bekr, valgt til de troendes leder og sjef i Medina.

Konklusjon

Enkelte historikere vil si at Muhammad er den personen som har øvd størst innflytelse på verdenshistorien. Det kan hevdes at aldri har et menneske forandret historiens gang så hurtig, radikalt og varig. Sett utenfra regnes Muhammad som selve stifteren av Islam, men ifølge islamsk selvforståelse er ikke dette riktig. Islam er en evig religion som fantes på jorda fra skapelsen av. Hvis Islam har noen skaper er det Gud selv. Muhammad var bare den siste, men likevel den største i rekken av islamske profeter som startet allerede med Adam.  

 

Litteraturliste:

Jan Opsal: ”Lydighetens vei”

Rian/Eidhamar: ”Jødedommen og Islam”