Klikk her for: Utskriftsvennlig versjon

Sabbaten og høytider i Jødedommen

Innledning

I jødedommen som i alle andre religioner og kulturer er det er det spesielle dager eller tider som skiller seg ut fra hverdagen. Til disse dagene er det knyttet både religiøse og ikke-religiøse handlinger. Dette er dager med en egen kvalitet, som gir mening og kraft, forventning og glede, tilhørighet og fellesskap. Disse spesielle dagene kaller vi høytider eller fester. Selve ordet ”høytid” kommer fra det germanske ordet for høy i betydning opphøyet, og betyr hellig tid. Høytider opptrer ukentlig, månedlig og årlig. Høytidsfeiringene har sitt utgangspunkt i naturen – i solen og månedens gang, i årstidenes veksling, og i religiøse og historiske hendelser. I den sammenheng vil det være naturlig å først starte med å beskrive den jødiske kalenderen, for deretter å si noe om sabbaten, og plassere de viktigste høytidene ut i fra det. Foruten sabbaten vil jeg av praktiske årsaker kun konsentrere meg om å utdype nærmere to høytider, Chanukka og Purim.

 

Den jødiske kalenderen

Det jødiske året  er en måneår. Året har tolv måneder som alle består av enten 29 eller 30 dager. Dette innebærer at det er om lag elleve dager kortere enn solåret. Måneden går fra nymåne til nymåne. Høytidene bestemmes ut i fra månefasene.

For at festene skal kunne feires i samme årstid , men ikke samme dag hvert år har man skuddår. Dette for å rette opp mellom måneårets 354 og solårets 365,25 dager. I løpet av 19 år settes det inn en ekstra måned, den 2. adar, hvert 3.,6.,8.,11.,14.,17. og 19 år. Året begynner ved nymåne i måneden tishri, tilsvarende september/oktober i den vestlige kalenderen. Selv om nyttår er i måneden tishri, så er nisan første måned.

 

Månedenes navn:

1. Nisan                                 7.Tishri

2. Iyyar                                    8. Marhesvan eller Hesvan

3. Sivan                                  9. Kislev

4. Tammuz                             10. Tevet

5. Av                                       11. Shevat

6. Ellul                                    12. Adar

 

Døgnet går fra solnedgang til solnedgang slik det står i skapelsesberetningen. ”Og det ble aften, og det ble morgen, første dag.” (1.Mos. 1,5.) Dette har praktisk betydning ved for eksempel feiring av sabbaten, noe jeg kommer mer inn på litt senere i oppgaven.

Det var jødene som først ordnet dagene til en uke bestående av sju dager, hvor av en hviledag. Dette er noe som går tilbake til Bibelens skapelsesberetningen, og ikke til naturfenomener som jordas, sola eller stjernenes bevegelser.

Det jødiske året har mange dager som skal markeres på en eller annen måte. Det er rundt 50 sabbatsfeiringer og omtrent 20 høytider eller fester. Alle disse dagene er sprunget ut fra viktige hendelser eller viktige sannheter i jødedommen. Tidsregningen går fra verdens skapelse, basert på en bestemt forståelse av Bibelens kronologi, nærmere bestemt 3761 f.a.t.

I den borgelige liv brukes den vestlige kalenderen. Jøder har derfor en egen almanakk – en loach – hvor den enkelte sabbats begynnelse og slutt er oppgitt sammen med høytider og gudstjenester.

 

Sabbaten

Sabbaten er den dagen som ideelt sett skal gi hvile til alle. Den feires den sjuende dagen i uken, som i praksis er lørdag etter den tradisjonelle måten å telle på.

Opprinnelsen kommer fra Skapelsesberetningen i 1.Mosebok 1-2, og er den dagen da Gud hvilte ut etter å ha ”fullført sitt verk”. Sabbaten er selve tegnet på pakten mellom Gud og hans folk. Sabbaten starter i fredags kveld, i det døgnet etter bibelsk skikk regnes fra solnedgang til solnedgang. Fra sabbaten starter , til den er over skal man helst hvile , og man skal heller ikke arbeide for andre. Ortodokse retninger vil er i mot offentlig transport på sabbaten, ikke bruke radio og TV osv.

Men først og fremst er dette en hjemmets fest. For jøder rundt om i verden er sabbaten det religiøse livs fundament, og bidrar til å opprettholde jødisk identitet også blant jøder som ikke er spesielt religiøst aktive.

I tillegg til å være fest er sabbaten også gudstjenestedag, med bønn og skriftlesning i synagogen både fredag kveld og lørdag formiddag. Forutsetningene til at det kan holdes gudstjeneste er at det er minst ti voksne menn (en minjan) til stede. Kvinners gjøremål i hjemmet betydde i gammel tid og helt frem mot vår egen at de vanskelig kunne slippe fra for å gå til gudstjeneste. Derfor har bare menn vært forpliktet til å gå til gudstjeneste eller forrette bønn til bestemte tider.

 

Høytidene

Mosebøkene never fem årlige høytider ( de ”mosaiske” høytidene). Av dem er de tre valfartsfestene de viktigste. Det er påske (pesha), pinse (sjavuot) og løvhyttefesten (sukkot). Da skulle man valfarte til tempelet i Jerusalem. Valfartfestene var i gammel tid jordbruksfester. Etter hvert fikk de også rollene som historiske minnedager. I tillegg til valfartfestene nevner Mosebøkene nyttår (rosj hasjana) og forsoningsdagen (jom kippur). I tillegg til de mosaiske høytidene feiret de allerede i antikken også purim og chanukka.

 

Chanukka

Chanukka feires i den 25. i måneden kislev som tilsvarer november/desember i den vestlige kalenderen, og den varer i åtte dager. Festen er til minne om gjeninnvielsen av tempelet etter makkabeernes seier over syrerkongen Antiokus IV. Det er vanlig å gi hverandre gaver under chanukka. Man har en åttearmet lysestake og tenner et nytt lys for hver dag festen varer. Festdagene er ikke helligdager i streng forstand, og vanlig arbeid er tillatt. Chanukka er den eneste av de sentrale jødiske festene, som ikke er omtalt i Bibelen. Dette er det fortalt om i 1. og 2. Makkabeerbok, som er å finne blant de apokryfiske bøker. Festen feires av de fleste jøder, også de som ikke er religiøse. Det er en lysfest, og en fest for barna. Festen handler om religiøs frihet og jødenes rett til å utøve sin religion og til å skille seg ut i samfunnet.

 

Bakgrunnen for feiringen av chanukka.

På 300-tallet f.a.t ble Judea okkupert av Aleksander den store. Etter det hersket et gresk – syrisk styre over Judea og Jerusalem. Dette styret krevde assimilasjon i den dominerende hellenistiske kultur. I 169 f.a.t hersket kong Antiokus IV i Syria. Motsetningene til den jødiske tro forsterket seg ved at grekerne inntok tempelet og vanæret det ved å slukke den hellige lysestaken menorahen. I tillegg satte de opp en statue av guden Zevs og ofret griser på det hellige alteret. Jødisk gudsdyrkelse, lesing av Torahen – den hellige skrift, feiring av sabbaten og omskjæring ble forbudt. På en måten skulle jødene tvinges inn i den greske tro.

Jødene utviklet etter hvert organisert motstand mot dette. Opprøret startet i byen Modi'in, nordvest for Jerusalem. Presten Matteus nektet å ofre en gris, og drepte i stedet den offisielle utsendingen som kom med påbudet. Han oppfordret til aktiv kamp og fikk mange med seg. Matteus døde forholdsvis raskt etter at motstanden startet, og hans sønn Judas tok over ledelsen. Judas var en tøff og aggressiv kriger, og etter tre års kamp kunne de innta tempelhøyden og tempelet. Tempelet ble renset og menorahen ble satt opp igjen.

På den 25. dag i kislev, på dagen tre år etter at tempelet ble vanhelliget, ble det igjen holdt jødisk gudstjeneste i tempelet. Samtidig bestemte Judas og hans tilhengere at det skulle feires en fest hvert år til minne om det som hadde skjedd.

Selve gjeninnvielsen skulle vare i åtte dager. Dette fordi Moses innviet tabernaklet i åtte dager. Det samme gjorde Salomo da han innviet tempelet.

Da de skulle tenne menorahen, fant de ut bare nok olje til at de tok å produsere og velsigne nok olje. Det er altså dette underet man mer konkret minnes med de åtte lys eller lamper i chanukkastaken.

 

Purim

Purim feires den 14.i måneden adar som tilsvarer februar/mars i den vestlige kalenderen. I skuddår feires festen i 2,adar fordi det skal være 1 måned og 1 dag mellom purim og pesach som feires i måneden nisan. Purim er den neste festen som feires etter chanukka. På samme måte som chanukka er purim en mindre fest. På tross av det er den av stor betydning. Mens chanukka handler om retten til å utøve den jødiske tro, handler purim om jødenes rett til liv. Festen er folkelig og karnevalslignende. Barna kler seg ut og fremfører dramatisk fortelling om hvordan den vakre jødiske piken Ester blir perserkongens dronning og berger sitt folk fra utryddelse.

 

Bakgrunnen

Festen er knyttet til den Bibelske fortellingen om den onde Haman som ville drepe alle jødene i Perserriket. Med fare for sitt eget liv appellerte dronning Ester til kongen (kalt Ahsaverus i den jødiske bibel og Xerxes i den kristne) som etter hvert forsto hva som holdt på å skje. Haman og hans folk ble drept, og Esters slektning, Mordekai, ble kongens rådgiver.  Det var Mordekai som selv innførte festen til minne om det som hadde skjedd. Purim feires til minne om at jødene ble reddet fra utryddelse i Perserriket på 400- tallet f.a.t. Selve ordet purim betyr lodd og henspiller på at det ble trukket lodd om tidspunktet for utryddelsen:” I den første måneden som kalles nisan, i det tolvte året kong Xerxes regjerte, ble det mens Haman så på, kastet ”pur”,( dvs lodd), om hver enkelt dag og hver enkelt måned helt til den tolvte, det er måneden adar.” Esters bok 9,28.  Da jødene var reddet, ble det bestemt ”…at disse purimdager ikke skulle falle bort blant jødene, og minnet om dem aldri opphøre blant deres etterkommere.” Esters bok 9,28

 

Høytider i skolen

Kunnskap om høytider og deltakelse i feiring gir mulighet til å lære om religion spesielt og om kulturer og folket generelt. Høytidene og feiringene av dem kan fungere som dører inn til religioner og kulturer. Høytidene sier noe vesentlig om de som feirer dem: Hva de tror, hva de gjør, hva de setter høyt og hva de mener er bra, morsomt osv.

I skolen kan arbeidet med en religiøs høytid både teoretisk og praktisk åpne for tverrfaglig aktivitet. I forbindelse med en høytid kan man arbeide med det området og den religionen høytiden opprinnelig tilhører. Man kan for eksempel ta for seg den kalenderen høytiden er knyttet til, fortellinger, kunst, dans, lek, mat, formingsaktiviteter osv. Som ledd i undervisningen kan vi utføre elementer og lage ting som tilhører den enkelte høytidsfeiring, for eksempel i dekke sabbatsbord eller synge en høytidssang. Men vi må være oppmerksomme på at vi ikke skal feire høytiden eller utføre religiøse handlinger/ritualer. Læreplanen sier at man skal markere høytider ut i fra de religioner og tradisjoner som er representert i den enkelte skoleklasse. Å markere er noe annet enn å feire. Skolen skal ikke feire høytidene, verken de kristne eller andre. Vi skal ikke skjule det religiøse aspektet ved en høytid, men vi skal vise respekt. Vi må sette et skille mellom klasserommet og det religiøse rom. Likevel må hensikten med all markering være felleskap, glede og eventuell positiv utpeking av enkeltelever og elevgrupper. Høytider skal altså være tema for undervisning og utgangspunkt for felles aktiviteter og opplevelser, og forhåpentligvis vil erfaring med hverandres skikker avmystifisere og skape toleranse ulike religioner imellom i dagens flerkulturelle samfunn.

Kilder:

Beate Børresen: "Høytider og høytidsfeiring"

Rian/Eidhamar: "Jødedommen og Islam"

 

Tilbake