Øvelsesleik og koordinative egenskaper.

En individuell oppgave av Birte Slyngstadli

Denne oppgaven er ment å dekke inn følgende punkter fra fagplanen:

            - kunne gjøre rede for lek som fenomen

- få innsikt i hvordan bevegelsesleken danner grunnlag for barns helhetlige utvikling og læring

- tilegne seg kunnskap om grunnleggende forhold ved sansesystemenes oppbygging, funksjon og utvikling

- utvikle kompetanse for aktivitets- og oppgaveanalyse som grunnlag for tilrettelegging av elevaktiviteter

 

Innledning

Alle som enten har egne barn, eller har erfaring med barn, har sett hvilket behov en liten barnekropp har for bevegelse og leik. Barna fryder seg når de får utfolde seg fritt, enten det dreier seg om ymse aktiviteter fra å hoppe i senga, til å leike med ball eller å klatre i trær. Kroppen og bevegelsene er viktige innfallsporter for til leik for barnet, samtidig som det er viktige arenaer for bevegelse og fysisk utfoldelse.

”Leik er aktivitet ut i frå eiga lyst og ei viktig kjelde til læring, spesielt dei første skuleåra. Gjennom leik utviklar barna språk, omgrep og kommunikativ kompetanse, får øving i kroppsmeistring og motorisk dugleik, praktisering av samarbeid, trening i å lære å følgje reglar og å prøve ut i fantasien det ein skal gjere i røynda.” (L97:76).

Jeg har valgt å fokusere på følgende problemstilling: Hvordan bruke øvelsesleik  for å utvikle koordinative ferdigheter ? Dette vil jeg forsøke løse ved først å definere begrepene leik og koordinasjon, for deretter komme med eksempler på øvelsesleiker som fremmer koordinativer ferdigheter.

Hva er leik?

Å forsøke å definere begrepet leik viser seg å være vanskelig, blant annet siden det finnes i så mange ulike former. Leiken er en sterk iboende kraft i menneskenaturen. Den er et umiddelbart og opprinnelig fenomen i menneskets liv, et fenomen som først og fremst er tydelig for omgivelsene i barneårene.

I skolen leiken skal være en del av helheten gjennom hele grunnskolen , og når det gjelder kroppsøving vil koblingen til leik være naturlig på alle trinn. I kroppsøvingsfaget er leiken spesielt synliggjort på småskoletrinnet under hovedområdet ”Leikkultur”. Dessuten er det generelt lagt vekt på å få fram en leikende holdning til alle typer fysisk aktivitet som en skal drive med i undervisningen i kroppsøving. 

Flere har forsøkt å forklare barns leik på ulike måter, men uansett innfallsvinkel er det full enighet i at det å leike har stor betydning for barns utvikling.

”Leik er fantasi, utprøving og samhandling og eit naturleg grunnlag for fysiske, sosiale og intellektuelle utfordringar. Leiken gir  røynsle i å meistre oppgåver og utfordringar til å ta ansvar for seg sjølv og andre. Leik er ein aktivitet ut frå eiga lyst og ei viktig kjelde til læring, spesielt dei første skuleåra.”(L97:76)

L97 definerer heller ikke leikbegrepet, men beskriver hva leik består av. Det legges vekt på at leiken i tillegg til å ha egenverdi, også gir grunnlag for psykisk, fysisk, sosial og intellektuell læring, utvikling og erfaring. (Bratteborg/Engebretsen:134) Læreplanen fastholder at leiken ikke bare skal være innhold i kroppsøvingsfaget, men også være en organiseringsform og arbeidsmåte også i andre fag.

Læreplanen bygger sin argumentasjon for såpass sterk vektlegging av leik i skolen på forskning der man har sett hvilken betydning leiken har for læring. Vygotsky, Piaget, Elkonin og Leontjev er sentrale personer som har forsket på dette feltet. Siden de som har forsket på dette har kommet til en del ulike svar, er det vanskelig å kommer med en entydig konklusjon på leikens betydning. Likevel gir denne forskningen grunn for å mene at leiken kan ha betydning for blant annet:

  • Evne til problemløsning

  • Regelforståelse

  • Språkstimulering

  • Kreativitet og fantasi

  • Motorisk kontroll og fysiske egenskaper

  • Evne til konsentrasjon

  • Selvtillit og selvbilde

  • Sosialiseringsprosessene

For at disse egenskapene ved leiken skal komme til sin rett, må forholdene legges til rette for leik. Dette gjelder ting som for eksempel leikeområde, apparater, utstyr og ikke minst tid. Pedagogens rolle blir å legge rammene, og sørge for at forholdene ligger til rette for elevene.

Videre er det viktig at pedagogen viser interesse, og veileder elevene når det er behov.

  Hva er koordinasjon?

For at bevegelsene våre skal være hensiktsmessige er det viktig at de skjer til rett tid, og at de har riktig retning og styrke. Denne kompliserte styringsprosessen tar nervesystemet vårt seg av. Når vi har bestemt oss for hva vi skal gjøre, skaper hjernen en forestilling om hvordan bevegelsesutfordringen skal løses. Hjernen beregner deretter bevegelsens retning, hurtighet og kraft, før det blir sendt impulser til ryggmargen og videre ut til  muskelcellene. Koordinasjon er evnen til å samordne kroppsbevegelser i forhold til hverandre og til omgivelsene. (Hollekim/Vingedal:20) Koordinasjon handler om at det er samhandling mellom sanseimpulsene, nervesystemet og muskelceller.

Sanseapparatet er allerede på plass i mors liv. Sannsynligvis får barnet sine første sanseopplevelser og impulser allerede før fødselen. Dette samspillet mellom sanser og bevegelser er det første som utvikles hos mennesket. Sanseorganene i kroppen registrere hva som skjer i og med kroppen og omgivelsene.

  • Vestibulærsansen( likevektssanse) gir beskjeder som er avgjørende for å klare og holde balansen. Dette sanseorganet befinner seg inne i det indre øret.

  • Det kinestetiske sansesystemet(muskel- og leddsansen) gir meldinger om kroppsstilling, og bidrar til å fortelle hvilke kroppstillinger som gir best kontroll. stilling.

  • Den taktile sansen(berøringssansen) registrerer ulike former for trykk, temperatur og overflatestruktur. Informasjon fra den taktile sansen har stor betydning for ubevisst kunnskap om hvor de forskjellige kroppsdelene befinner seg (kroppsbevissthet), og for hvordan sentralnervesystemet planlegger og kontrollerer bevegelser.

  • Den visuelle sansen (synssansen) er viktig for hvordan vi forholder oss og beveger oss både i forhold til oss selv, og til omgivelsene. Den forteller oss om hvordan hodets stilling – og dermed kroppens stilling er i forhold til rommet. Det er av stor betydning i forhold til bl.a. koordinative egenskaper som romorientering, balanse øye-hånd og øye-fot.

  • Den auditive sansen (hørselssansen) gir oss hjelp til å lokalisere, bestemme retning, assosiere og kjenne igjen lyd.

Sansene virker sammen i et gjensidig avhengighetsforhold med resten av kroppen. Det foregår hele tiden et samspill mellom sanser og bevegelse og kognitive, emosjonelle og sosiale prosesser. Når det gjelder fysisk aktivitet, som å gå , løpe, hoppe osv, er alle sansene i funksjon for å gi sentralnervesystemet informasjon om kroppen, bevegelsene og omgivelsene. Dersom sanseinntrykkene skal gi mening, må de bearbeides gjennom oppfatning og tolkning. Denne bearbeidingen, eller persepsjonen, skjer i hjernebarken hvor sanseinntrykkene blir bevisste for oss. Nye sanseinntrykk blir bearbeidet gjennom tidligere sanseerfaring. Når et barn mestrer en ny motorisk ferdighet (f.eks slå hjul), er det på grunnlag av at barnets kropp og hjerne gjennom tidligere allsidig aktivitet, har opparbeidet seg et bevegelsesrepertoar som fungerer som et grunnlag for innlæring av den nye aktiviteten. Jo større dette repertoaret er – jo enklere blir det å tilegne seg nye ferdigheter.

Slike bearbeidede sanseinntrykk gir muskulaturen beskjed om hvilke muskler som skal arbeide, hvordan de skal arbeide og hvor mye kraft som skal brukes. Denne muskelstyringen kalles koordinasjon. Hvor vellykket og god denne koordinasjonen er avhengig av hvilken bevegelsesløsning som blir valgt. Hjernen søker hele tiden etter å justere handlingen (muskelarbeidet) ut i fra det bevegelsesbildet den har. Denne forestillingen er viktig for å utvikle rett teknikk, og den bygger på egeninformasjon og på informasjon fra andre, som medelever, lærere, trenere osv. For å kunne justere ordentlig må forestillingen være rett. En viktig drivkraft for bevegelse er de opplevelsene sansene gir oss gjennom bevegelsene. Når barnet klatrer, hopper og sklir ned er det trangen til å stimulere sansene som er motivasjonen.

Videre i oppgaven vil jeg ta for meg ulike øvelsesleiker som tar sikte på å øke barns bevegelsesrepertoar.

Koordinative egenskaper og øvelsesleik

God koordinasjon er som kjent avhengig av mange faktorer. For å sikre best mulig koordinasjon er det viktig å være bevisst viktigheten av tidlig å legge til rette for allsidige bevegelsesmiljøer som stimulerer ulike koordinative egenskaper . Koordinative egenskaper er grunnelementer i alle bevegelsesløsninger og derfor også basis for læring av nye bevegelser i leik, dans, idrett og dagligliv. Gode koordinative egenskaper og stor bevegelseserfaring muliggjør rask innlæring av nye bevegelser.

Leiken er viktig i trening av de koordinative egenskapene, og gir mangfold og variasjon i øvelsesutvalget. Det kan igjen bidra til økt motivasjon og lyst til å være i bevegelse.

Piaget (1962) brukte begrepet øvelsesleik eller sansemotorisk leik. Han mente at i øvelsesleik var aktiviteten målet i seg selv, og med det gleden ved å mestre. Det gir grunnlag for å si at det å øve seg, å holde på er viktig for å få tak i hva vi kan og hvordan vi kan anvende både ferdigheter og kunnskap.  I følge Piaget vil øvelsesleiken blomstre hvis elevene gis tid og rom for å velge selv hva de skal velge å holde på med innenfor en del aktiviteter, og hvor lenge de skal være der. Hvis undervisningen legges opp slik,  vil det i følge Piaget gi elevene tid og rom for både iherdig utforsking og erfaringer og ganske spenningsfylt leik som sette krav til egne motoriske grunnteknikker, som ikke kan erverves på annen måte.

Videre i denne oppgaven vil jeg gå nærmere inn på en del øvelser, for å se hvilke koordinative egenskaper de kan fremme:

 

Øvelse 1:

Barna balanserer på strekene i gymsalen, på bred eller smal side av en gymnastikkbenk, eller på bommen.

Balanse – evnen til å opprettholde likevekten i ro, i bevegelse og når underlaget er i ujevn bevegelse.

 Balanseferdigheter er helt avgjørende i nesten alle former for bevegelser. Ved innlæring av nye ferdigheter er ofte balansefunksjonen hovedelement. Dette gjelder alt fra barnet tar sine første skritt, til å kunne sykle uten støtte, gå på ski, kjøre snowboard osv. Å balansere på noe øver evnen til å opprettholde likevekten i ro, i bevegelse og når underlaget er ujevn i bevegelse. Barn ser ut like å utsette seg for utfordringer som balanseøvelser kan gi, og det kan virke som om de har en innebygd trang til å utforske tyngdekraften og til å mestre den.

Å opprettholde balansen setter krav til godt samspill mellom ulike reflekser, i tillegg til de taktile, vestibulære, kinestetiske og visuelle sansenes funksjon. Vi skiller mellom statisk balanse når vi er i ro, og dynamisk balanse når vi er i bevegelse.

 Øvelse 2:

Barna kan hoppe tau, evt hoppe tau i tau.

Rytmebevegelser som gjentas som en veksling mellom spenning og avspenning.

Rytme blir ofte knyttet sammen med musikk, men i kroppsøvingssammenheng er det bevegelsen som danner rytmen. Kroppen har sine rytmer som virker til å tilpasse seg omverdenen best mulig, en slags synkronisering eller et sammenfall av rytmiske bevegelser. (Rytme betyr å flyte eller å gjenta.) Hørsel, syn, muskel og ledd sansene er viktig for rytmefølelsen. En god rytmefølelse viser seg bl.a i evnen til å gå, løpe, hoppe i vekslene rytmer, kunne sprette ball, tolke andres bevegelsesrytme og kunne klappe og bevege seg etter sang og musikkrytme.

Øvelse 3:

 Barna løper omkring i salen. De skal Bråstanse på signal, og bråstarte på neste signal.

Reaksjonevnen til raskt å svare med bevegelse på stimuli som hjernen mottar.

 

I denne øvelsen er det fokus på reaksjon, og da kan vi ikke komme utenom reaksjonsevne. Reaksjonsevne er den tiden det tar fra nervesystemet tar i mot stimuli, til bevegelsen er satt i gang. For å kunne oppfatte stimuli er vi avhengige av syn, hørsel og muskel – og leddsansen.

Gjennom allsidig erfaring med ulike former for stimuli kan vi bygge opp et minne som grunnlag for hensiktsmessige reaksjonsmåter på gitte stimuli. På den måten kan denne funksjonen trenes opp. Nervesystemet bruker da etter hvert kortere tid på å reagere, og vi oppnår da en kortere reaksjonstid. God reaksjon viser seg bl.a i evnen til å forandre retning, unngå sammenstøt, reagere fort på auditive og visuelle signaler, kunne herme andres bevegelser i for eksempel sangleker osv. I denne aktuelle øvelsen, gjelder det å kunne stanse brått på signal, for så å bråstarte på signal, og da er det mest snakk om å reagere på auditive signaler.

Øvelse 4:

Barna jobber to sammen. De skal gå, hoppe, og løpe omkring i rommet etter musikk. De skal passe på å være langt fra hverandre hele tiden, samtidig som de hele tiden forflytter seg i rommet og ikke støter på noen av de andre. På signal skal de bevege seg så nær hverandre som mulig uten å være i fysisk kontakt, samtidig som de skal passe på ikke komme borti noen av de andre. (Øvelsen kan varieres på flere måter.)

Romorientering - avpassing av hastighet og retning til bevegelsene i forhold til rommet.

Når det gjelder det å kunne orientere seg i et rom er det en forutsetning å ha evnen til å bedømme avstand og retning. Synet spiller en avgjørende rolle i dette. Å ha evnen til å orientere seg i rommet viser seg bl.a i å klare å beregne avstand og hastighet i forhold til gjenstander og andre personer i rommet når de beveger seg på ulike måter, noe akkurat denne øvelsen egner seg godt til.

Øvelse 5:

To sammen A og B sitter med ryggen mot hverandre. Finn ut hvor mye krefter begge må bruke for at begge to skal ta i og presse samtidig som begge skal klare å holde i mot, slik at begge klarer å sitte der de sitter.

Tilpasset kraft - nerve – og muskelsystemets evne til å koble inn et passe antall motoriske enheter ut fra hva som er hensiktsmessig for å skape den bevegelsen vi ønsker.

Evnen til å tilpasse kraften vi bruker, blir utfordret i nærmest all bevegelse hvor kroppen brukes. Bevegelser som retningsforandringer, hopp, kast, mottak, spark og demping krever tilpasset kraft.

Øvelse 6:

 Stusse ballen med hånden eller føre den med føttene gjennom en oppsatt hinderløype.

Øye-hånd og øye –fot koordinasjonstyring av bevegelser i hånden og foten ut fra det vi oppfatter gjennom synssansen.

 

God øye-hånd/øye-fot koordinasjon er avhengig av flere andre koordinative egenskaper som romorientering og tilpasset kraft. I tillegg skjer det en utvikling i de tidlige barneårene, særlig med håndens grep – slik at de finmotoriske bevegelsene blir mer presise, som f.eks å håndtere spiseredskaper, blyant, kaste og ta i mot ball osv. som er svært presise bevegelser med ulike redskaper. Øye-fot koordinasjon kommer til syne når barnet kan plassere føttene sikkert og oppnår evnen til å sparke og dempe ball.

 

Avslutning

Å leike er en del av barnekulturen. De aller fleste av oss har helt sikkert erfaringer med følelsen av å være fullstendig oppslukt av en leiketilstand, hvor vi helt har glemt både tid og sted. Det eneste som har betydd noe er å være tilstede og delta i leiken. Gjennom arbeidet med denne oppgaven, og med erfaringer fra praksis, mener jeg at øvelsesleiken gir gode muligheter for å øve opp koordinative ferdigheter. I praksis forsøkte vi å tilrettelegge for ulike øvelsesleiker med Piaget i bakhodet, for å teste ut om dette lot seg gjøre gjennomføre. Elevene skulle få velge fritt hvilken aktivitet de skulle drive med, uten at de vi voksne skulle bryte av, men kun sørge for at aktivitetene var sikre og forsvarlige. Vi var veldig spent på om dette ville føre til det totale kaos, eller om barna ville bli passive. Ved timens oppstart ga vi noen korte retningslinjer for hva som var lov/ikke lov – bl.a presiserte vi at ikke alle kunne stille seg i kø ved den samme aktiviteten, og at alle skulle være mest mulig i aktivitet. Ved timens slutt kunne vi fastslå at litt kaotisk hadde det vært, men mest på grunn av at aktivitetsnivået var høyt. Barna var veldig glade over å få velge hva de ville drive med, og det er ganske utrolig hva de egentlig klarer – og hvor intenst de jobbet.

Øvelsene jeg har valgt ut i denne oppgaven er ment til å gjennomføres i gymnastikksalen og tilpasset småskoletrinne. Imidlertid kan de med enkle knep gjøres mer utfordrende, slik at de kan brukes på høyere klassetrinn. Mulighetene er mange, kun fantasiene setter begrensningene. I praksis benyttet vi oss av en del av utstyret som stort sett er standard i en gymnastikksal. Som benker, matter, bukker, ringer, benker, hoppetau osv – elevene selv utformet øvelseleikene. Imidlertid kan mange av disse øvelsene kan like godt gjennomføres utendørs. Naturen byr på mange muligheter som lett kan utnyttes i denne sammenheng. Ved å ta aktivitetene ut av sitt vante miljø, oppstår ofte spennende muligheter. På tur med barna kan stokker kan brukes til å balansere på og ulike balløvelser er kanskje mer naturlig å gjøre ute enn inne. Aktivitetene kan varieres i det uendelige både ute og inne. Derfor kan man trygt si at øvelsesleiken gir store muligheter for variasjon, og for å finne en aktivitet som fascinerer den enkelte.

Kilder:

  • Hollekim Ingjerd og Vingdal Inger Marie: "Mestring og glede", Gyldendal Norsk Forlag AS 2000

  • Jagtøien Greta Langlo og Hansen Kolbjørn: "I bevegelse", Gyldendal Norsk Forlag AS 2000

  • L97

Tilbake